Ølvise

Tekst: Alf Prøysen

Så hilser vi atter vår trofaste venn,
som kjøler vår brennende hånd.
Vi hyllet og svek deg igjen og igjen
på jakt etter sannhet og ånd.
Men du hadde tid til å vente og se,
vi kom nok tilbake engang,
da skuj]et av verden vi skyllet deg ned,
og etterpå satt vi og sang:
Øl er i alle fall øl.
Øl er i alle fall, alle fall øl.
Så hever vi hodet og starter igjen:
Øl er i alle, øl er i alle,
øl er i alle fall øl.

Du står på vårt bord når vi samles til fest
blant flasker av klasse og rang.
Vi tømmer deg stille foruten en gest.
De andre blir tømt under sang.
Men sangen til drammen er intet mot den
som du får når hverdagen gryr.
Og vi sitter utkledd blant kvinne og venn.
Da får du vårt ah som betyr:
Øl… osv.

O venner, hva teller den luftige rus
når himlen er uten en sky,
mot det å få lute seg over ditt krus
og få kraft til sin hverdag påny.
Og aldri skal verden hva enn der er hendt
gi opp på sin famlende ferd
så lenge vi eier et fast argument
like for leg som for lærd:
Øl… osv.